Klokken er 1200, jeg vandrer stille og fredelig forbi Fridalen barneskole. Det runger en eim av barnestemmer og skrikende hyl, plutselig kjenner jeg følelsen av det å være liten igjen. Jeg minnes pokemonkort, lange sommerdager, bomhjemsel, jeger, tikken, jentelus, fotball, basketball og skriking. Når man tenker på det, var det mye enklere å være til før. Da tenkte man ikke lengre en til leggetid og det viktigste av alt var å få med seg barnetv. Etter skolen var det alltid sykkelpoliti, fotball eller bomhjemsel som var inn, dette kom litt i perioder, etter som noe egnet seg bedre til forskjellige tider på året, når kirkeklokkene kimete kl 1900 var det på tide å komme hjem.
Jeg likte den tilverelsen, det var kun deg venner og gøy heletiden. Nå er det bare karriere som teller og det å yte best mulig heletiden. Unger smiler, voksne smiler sjeldnere.
På tide å gå ut å leke i gatene igjen!
