Going Home.

Idag så jeg en artig mann. Jeg la merke til han med engang.
Han hadde svarte jeans, skjorte og dressjakke hengende over. Sleiken var godt plasert på hodet.
Denne mannen velger jeg å kalle Alfred, for meg er dette en typisk Alfred.
Ikke noe vondt ment mot de som heter Alfred, men dette er en stereotype Alfred, i hvertfall etter mitt hodet. 

Tilbake til hvorfor jeg skriver om Alfred.
Det var tidlig på morgenen på busstoppet jeg først fikk øye på han.
Alfred hadde en rar sving på hoften, han gikk veldig snodig. Nå tenker sikkert noen "homofil", men nei jeg velger å ikke ta det helt dit.
Det som var mest rart med Alfred var at han først gikk forbi meg på busstoppet mot øst, 2 minutter senere ser jeg han på andre siden av veien gå mot nord inn mot sentrum.
Etter noen minutters venting kommer bussen, jeg hopper på og rekker ikke å komme til Danmarksplass til øyenene mine nærmest hopper ut av skallen, for der er han søren meg igjen!
Sleiken på samme sted, buksen like langt oppe, dressjakken på skulderen og samme hoftevrikk.

Jeg lurte på hvor han skulle, jeg kom frem til:

Alfred er en fattig mann. Han bor hos andre folk og bruker det meste av dagen på å gå.
Han er utrolig fasinert av overgangsfelt og krysser aldri en vei uten å gå over på grønn mann.
Alfred var en gang i en ulykke, han fikk hjerneslag, han lærte seg å gå igjen men hjernen henger fremdeles igjen på 80-tallet.
Alfred er en stilfull mann men har ikke helt fått det slik han ønsket det skulle bli i sitt private liv.

Stakkar Alfred.